Vestby kunstforening

Tredje utstilling med TURNÈ gikk til Vestby. Kunstforeningen holder til i nye lokaler ved Sundby gård, Garderveien 90, 1540 Vestby.

Vi innviet lokalene, som eksterne utstillere i perioden 23.03 - 07.04  2019.

Marit Lønning Reiten NK sin åpningstale

Takk for invitasjonen hit til Sundby gård, og for at jeg får introdusere denne fine fellesutstillingen med keramikk, billedvev og smykker og fra Barbro Hernes, Brita Been, Fie von Krogh og Dorthe Herup. 

Selv kjenner jeg ikke disse kunstnerne så godt fra nært hold. Men jeg kjenner dem som sentrale utøvere innenfor kunsthåndverksfeltet og som medlemmer av Norske Kunsthåndverkere, som er den fagorganisasjonen som jeg representerer. For meg, som til daglig arbeider på vegne av 900 medlemmer fra et kontor i Oslo, er det en sann glede å få komme litt nærmere på kunstnerskap og prosjekter innimellom.

Det første jeg lurte på da jeg skulle sette meg inn i denne utstillingen var likevel fellesnevneren: Hva er som bringer akkurat disse kunstnerskapene sammen til en felles visning? Et av svarene jeg fikk fra kunstnerne var hjertelig, oppriktig og i grunnen grunn nok:

«Rett og slett så liker vi hverandre veldig godt»

Arbeidene som vises i denne utstillingen representerer i større grad et mangfold av materialer, formater og uttrykk, enn å vise åpenbare likheter.

- Brita Been viser store bildetepper med kraftige, nærmest grafiske mønstre i tydelig inndelte fargefelt. 

- Dorthe Herups bildetepper er også monumentale og fargesterke, men de er vevet på en måte som får de knallfargede trådene til å gli over i hverandre på avstand, og gi et nesten suggerende uttrykk til personene vi møter i motivet. 

- Fie von Krogh viser smykker med utgangspunkt i filigranteknikken. Hun har også tatt i bruk tredimensjonale tekstile teknikker som strikking og stopping, men tråden hun bruker, den er av sølv. 

- Barbro Hernes viser keramiske gjenstander basert på enkle, velkjente former, men med intrikate og svært ulike overflater.

På tross av ulikhetene får jeg inntrykk av at også arbeidene «liker hverandre». Liker hverandre i den forstand at det oppstår refleksjon og affinitet mellom de ulike prosjektene, akkurat slik det gjør mellom kunstnerne når de møtes for å sette sammen en utstilling.

- Fie forteller at hun gjerne jobber med flere prosjekter parallelt. La dem ligge litt, ta dem opp igjen og la dem vandre over i hverandre. En organisk utvikling. Hun undersøker det tilsynelatende unnselige. Mikroorganismer eller hjemmets lavmælte håndverksteknikker. I dette finner hun uendelige variasjonsmuligheter.  

- Brita, på sin side, finner endeløse muligheter i mønstre. Hun undersøker grunnstrukturen som mønstrene bærer i seg og finner nye måter å artikulere dem på.

- Barbro er opptatt av mulighetene som allerede finnes i leira, i de stadiene som materialet går gjennom fra bløtt til brent og den variasjonen av uttrykk som kan oppstå selv om man repeterer den samme grunnformen igjen og igjen. Hun har utfordret seg selv og andre til å dekorere like former, for å vise til mangfoldet av uttrykk de kan ta.

- Dorthe gjenforteller slektshistorier for sine etterkommere. Med utgangspunkt i fotografiet, som utgjør en slags teknisk dokumentasjon av noe som var, leter hun fram historien rundt personene på bildet, som blir avgjørende for fargevalg og transparens. Slik blir det personlige til på nytt i veven. 

Med fokus på et utømmelig potensial i det som eksisterer, opplever jeg at disse kunstnerne har en felles måte å gå inn i det kunstneriske på. De tar opp igjen det de har undersøkt før og det det som generasjoner og kulturer har gjennomlevd før dem. Det er noe kollektivt i dette, som handler om å gå nye spor på gamle veier, å finne variasjon i repetisjon, det nye i det som var. Her møtes de.        

Tittelen, Turné, inneholder også noe av dette sykliske. Kunstnerne har stilt ut sammen før og skal vandre videre med utstillingen til nye visningsrom. Men ordet turné henspiller opprinnelig på den sirkulære bevegelsen - en bevegelse som går ut på at ting kommer igjen, slik at det som iblant ligger langt unna oss vil vende tilbake og gå inn i nye sammenhenger. Til forskjell fra en lineær bevegelse der ting knyttes til det som skjedde i nærmeste årsaksledd og bare kan gå videre ved å legge det gamle bak seg. 

Det som kommer igjen i denne utstillingen er særlig den kulturelle arven vår. Alle fire kunstnere har utviklet sine unike uttrykksformer med et solid utgangspunkt i håndverkstradisjoner. 

- Brita og Dorthe finner et utmerket utgangspunkt for tekstil samtidskunst i norsk billedvevteknikk. Barbro dreier og støper og skaper uttrykk gjennom blant annet bruk av salt og aske i brenningen. 

Fie har et uttalt ønske om å løfte fram kvinners nitide og tidkrevende håndarbeid. Ved å bruke teknikkene selv forteller hun historien om den dedikasjonen som ofte ikke var synlig utenfor hjemmets fire vegger.

Slik går kunstnerne modig og varsomt, nysgjerrig og skapende inn i etablerte teknikker og former, strukturer og levde liv. Gjennom håndens omgang med langsomme, til tider nærsynte prosesser når de dypt inn i hverdagens mystikk og finner den kraftfulle nerven som ligger i det lavmælte arbeidet. 

I et samfunn som beveger seg fort framover og blir stadig mer digitalt kan man lett komme i skade for å tenke på tradisjonshåndverk som noe som hører fortiden til. Heldigvis så vender dette også tilbake. (Hvorfor?)

Fordi tradisjoner (heldigvis) ikke er statiske operasjoner og uttrykk som bare har eksistert på en bestemt måte til en bestemt tid. Menneskets teknikker, gjenstander og skikker er formet av historiens aktuelle behov og betingelser, og slik fortsetter de å tilpasses den måten vi lever på. En kulturell arv er ikke gitt til oss for at vi skal legge den fra oss når vi går videre. Den kommer igjen, med en forskjell.

Fordi håndens kunnskap er relevant for mennesket sin evne til å forstå den fysiske virkeligheten som vi er del av, og for ikke å glemme at det å være en kunnende kropp som samhandler med tingene rundt oss i seg selv er en kilde til mening. Kinetisk og sanselig utforskning lar oss ikke bare skape nye ting, den gir oss ny forståelse av verden vi lever i og hva det kan innebære å leve.  

Og, fordi mennesket åpenbart ikke klarer å leve uten håndarbeid. Parallelt med at skolene har satset på datamaskiner i klasserommet og mange av oss opplever det som skjer rundt oss gjennom en skjerm som vi holder i hånda, skyller det en bølge av gjør det selv-entusiasme over samfunnet. Folk har strikkedilla. Folk går på keramikk-kurs på kveldene. Hendene våre er sultne! – Og jeg tror at dette handler om mye mer enn at folk ønsker seg en ny hobby.

Kunstnerne i utstillingen løfter frem disse verdiene som ligger i tradisjonen. De synliggjør hvordan håndverket er skapende og levende, og hedrer dem som har holdt det levende før oss.

Mangfoldet av verk som møtes her – og som vi får møte – i dag, danner et slags kaleidoskop av muligheter i vev, keramikk og smykker – til inspirasjon for nye generasjoner med sultne hender, men også blott til glede for et sansende publikum.

Tusen takk og til lykke med åpningen til Barbro, Brita, Fie og Dorthe!

 © 2019 by Fie von Krogh for TURNÈ. 

  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon
  • Grey Vimeo Icon